Argg, mate, we have found the X!

Jeg syns det er så merkelig hvordan tiden bare flyr av gårde! Samtidig syns jeg det er fascinerende hvordan folk reagerer på det; noen med angst og indre uro, andre med takknemlighet. Når det kommer til meg tror jeg at jeg er en god blanding, for det kommer an på hva jeg har fylt dagene med.

I starten av semesteret fikk vi i oppgave å skrive et innlegg og reflektere over hva vi ville få ut av dette kurset. For å avslutte sirkelen er vi så heldige at vi får se tilbake på innlegget, for så å gjøre opp status om faget har svart til forventningene og hvordan vi har erfart egen faglig progresjon.

Det jeg finner litt morsomt er at jeg skreiv at

Etter endt studieløp med en Bachelorgrad i sekken, nå med fokus på dette kurset, ønsker jeg å si at dette og dette har jeg lært, for så å kunne vise det i praksis. Jeg vil kunne si at «etter observasjon av medie X kan vi se at de gjør slik og slik da og da. Derfor skal vi gjøre det og det for å skille oss ut og tiltrekke flere.»

Humoren kommer først når jeg tenker tilbake på det første arbeidskravet vi fullførte, for så det andre. Det andre innebar, for oss som valgte nettopp den oppgaven, å følge fem bedrifter/organisasjoner som bruker diverse medier, sammenligne bruken av kanalene, og deretter ta kontakt med virksomhetene og spørre om de har en klar strategi. Ut ifra det skulle vi lage et notat med kulepunkter som andre bedrifter kunne ta utgangspunkt i om de ønsker å komme seg på sosiale medier. Når jeg nå ser tilbake på første innlegget og ser hva jeg ville kunne si… Vel… Let’s face it; jeg trengte ikke helt å bli ferdig med bacheloren min for å oppnå det. Jeg trenger kanskje å bli ferdig med studiet for å bruke det i den store, vide verden, men jeg kan allerede bruke det i min verden.

Jeg har videre opplevd at jeg har blitt mer strukturert! Hver uke har det vært nedsettelse med bloggoppgaver eller skole av noe slag, helst på torsdag eller fredager, for da har jeg for det meste hatt fri. Det har resultert i at jeg ikke trenger å ta et skippertak med blant annet bloggen, og jeg føler meg mer rolig og avbalansert. Hvem trenger yoga når man har arbeidsstruktur?

Alt i alt har dette vært opplevelse på godt og vondt, hvor frustrasjonen over veldig like refleksjonsoppgaver har steget i takt med antall blogginnlegg som skulle være publisert. Samtidig tror jeg dette har vært en måte å tvinge oss studentene til å være kreative og finne løsninger i de aller minste nyansene. Noen vil kalle det Fifty Shades of Grey, men siden det nærmer seg sommer og sol velger jeg å kalle det Fifty Shades of Lobster.

Om jeg ville gledet meg uhemmet til å gjennomføre dette kurset igjen? Tvilsomt. Men om jeg er glad for opplevelsen og lærdommen? Absolutt.

~ Peace out! ~

Jeg følte det var på sin plass å avslutte med et bilde hvor jeg leker apekatt; man er og klarer det man vil være og vil klare.
Jeg følte det var på sin plass å avslutte med et bilde hvor jeg leker apekatt; man er og klarer det man vil være og vil klare. (Foto: Privat)

Har du hørt, har du sett, har du sjekka det siste?

«Internett ble opprinnelig konstruert som et forskernettverk. Sikkerhet var aldri en prioritert del av designen. I stedet ble nettet utviklet med tanke på samarbeid, utveksling av informasjon og effektiv deling og fordeling av ressurser».

Dette skriver forskeren Gisle Hannemyr i boken sin «hva er INTERNETT» (2005). Vi befinner oss på slutten av kapittel tre hvor det er ramset opp en haug av fallgruver ved bruk av Internett, og deretter en liste med nettvett. Når man ser på utgivelsesåret til boka kan man driste seg til å si den er utdatert, men samtidig er det viktig å huske på at det er mye av det Hannemyr skriver om som fortsatt er høyst relevant. Det er blitt minst ti ganger flere fallgruver som kan ha enda verre konsekvenser enn at Piczosiden din blir hacket, og derfor er det desto viktigere å tenke nettvett.

Jeg har en lillesøster på snart 13. Hun er min øyensten og storesøster står gjerne parat med balltre hvis det trengs, siden pappa ikke har skaffa seg hagle. Ennå. Noe av det skumle for storesøster er at lillesøster åpnet øynene for Internett for ganske mange år siden; da hadde allerede storesøster vært aktiv der minst dobbelt så mange år. Saken er den at storesøster vet om alle fallgruver og redninger, men det er hun ikke sikker på om lillesøster gjør, noe som ble bekreftet den gangen lillesøsters Movie Star Planet-konto ble hacket for en tid tilbake. Hun ga nemlig ut passordet sitt til noen som skulle «spandere V.I.P på henne så hun fikk masse MSP*-penger, osv.». Resultatet var verken V.I.P eller penger, men en robbet MSP*-konto.

Det var da alle som er igjen i hus (alias mine foreldre) kom på at lillesøster er en attpåkladd og ikke har de samme kunnskapene som storesøsknene har, og det ble igjen relevant med den fine listen med nettvett (link til ung.no’s nettvett).

Jeg tror det viktigste Hannemyr kommer med om dette temaet i boka si er at man aldri skal gi fra seg passord, PIN-koder eller annen personlig informasjon, verken over e-post, telefon eller webskjemaer (s, 86 for de som har boka). Det er så lett å gi passordet sitt til bestevennen over Facebookchatten, men vi veit jo ikke om h*n selv har blitt hacket og vi prater med en fremmed.

Videre har forskning.no kommet med en artikkel som anbefaler leserne om å være høyst kildekritiske og stille journalistiske spørsmål som «Hvor kommer dette ryktet fra?«. Jeg tror det er klokt å stille seg selv det spørsmålet, for da kan man unngå både mye unødvendig drama, og i tillegg kan man unngå å sverte noens gode navn og rykte – helt unødvendig!

Noe jeg lærte – spesielt på videregående – var å finne flere kilder som bekreftet den første. Man kan ikke alltid være førstehåndskilde selv, så derfor er det lurt å finne flere steder, både i bøker og på nett, som bekrefter nettopp den informasjonen du har fått. Og er det et rykte? Ring personen det omhandler og spør! Det koster en så uendelig lite, men kan ha så utrolig viktige konsekvenser. Det er dessverre altfor mange som gir blanke i å være kildekritiske fordi de liker «gossipet» som følger med. Men hva om de tenkte på at det neste gang kanskje er de som skulle ønske de fikk en telefon med spørsmål om hva som egentlig var greia.

*Movie Star Planet

Ser ut som om vi er kjempeglad i hverandre og sånn, men vi er det! Innerst inne.
Ser ikke ut som om vi er kjempeglad i hverandre og sånn, men vi er det! Innerst inne… (Foto: Privat)

Ifølge ekspertene

Marsbrevet fra Leger uten grenser startes slik:

«Noen nyhetshistorier defineres av antall klikk de oppnår på nettsider. Andre historier defineres av innholdet og inntrykket som etterlates når vi har lest dem. Dette feltbrevet fra Sierra Leone tilhører den siste kategorien.»

Frilansjournalist Fredrik Drevon skrev for ca. ett år siden en kronikk kalt «Slik banaliseres mediene» i Aftenposten. Her kan det tolkes at han tar et oppgjør med nettjournalistikken ved å bruke standardiserte startord i hver setning, og hele lesningen blir så stakkato at det blir helt komisk til slutt. For ikke å glemme slitsomt.

Han starter kronikken med en påstand om at medier trenger trafikk, og at denne trafikken kommer i form av klikk. Dette vil jeg tro faktisk er blitt sant i dagens medieNorge, for ikke å snakke om resten av verden også. Før i tiden stod en gutt eller mann i gatene og ropte opp de største overskriftene i avisene. Som både selger og shopper vet jeg selv at slagord og overskrifter er avgjørende for salg og oppmerksomhet (selv om det er vanskelig å ignorere et gaulende menneske med masse aviser rundt seg). Med andre ord mener jeg å si at overskrifter alltid har vært viktig i de fleste aviser, både i papir- og nettversjon. Det som nå er blitt forskjellen er disse klikkene.

En skulle kanskje ønske at alle artikler var slik som feltbrevene fra Leger uten grenser er, men saken er faktisk den at mennesker «trenger» også de banale sakene om hvordan man utkonkurrerer svigermors vafler, gleder hun i senga og sparer mest på matinnkjøpene – ifølge ekspertene. Om dette ikke hadde skapt klikk og interesse hadde det ikke fantes et utall av slike saker. Det er som å være en kokk på en restaurant; du lager ikke andebryst til en person som ønsker indrefilet. Hva som er best er opp til den enkelte å avgjøre, men det som er saken er at journalister sjeldent skriver saker som ikke skal leses; de får en «bestilling», nærmest, og den må de nesten følge.

Og dette ser ut til å være en trend som er kommet for å bli, iallfall en stund til. Så hvis man vil ha nyhetshistorier som defineres av innholdet og inntrykket de etterlates med når de har lest dem, får man bli feltpartner for Leger uten grenser. #ikkereklame

20150330_100213000_iOS
(Foto: Privat)

Påskemorgen slukker sorgen med en snøball.

Det var en gang vi trodde vi skulle få en grønn påske. Hvor vi trodde at påskeeggene skulle bli gjemt i gresstuster og busker, og vi skulle få sitte i den svale og lune solveggen og tilegne oss litt sårt trengt brunfarge. En lørdag og tirsdag vitnet om tidenes solvær, og tross litt vind, var våren i ankomst. Men alt endret seg onsdag kveld og natt til torsdag. Snøen ankom og skapte tidenes snøkaos.

En journalist for 20 år siden hadde vært nødt til å være ute og oppleve disse forandringene, mens nå har det seg faktisk slik at om journalisten vil, kan h*n ligge i sengen på sitt mørke rom og få oppdateringene på Facebook, og utifra dette skrive en heidundrende artikkel om endring av påskens planer i solen. Bilder trenger h*n heller ikke ta, for å skrive en rask Facebookmelding til en av vennene ute i blåsten, resulterer i et bilde sendt på snapchat eller den samme Facebookchatten. Ettersom vi er inne i «klikk-alderen» (ikke den trassige 3-årsalderen, altså) formuleres både overskrifter og innhold annerledes; dette har skjedd; dette sier ekspertene; slik kan du gjøre det beste ut av det. Med andre ord blir journalisten gjort om til et mygglys som forhåpentligvis trekker til seg de verste blodsugerne (les: leserne).

Dette er selvsagt satt ekstremt på kanten, og ta det gjerne med noen ekstra saltkorn. I tillegg illustrerte jeg nå relativt negative sider ved digitaliseringens tidsalder. En av de positive sidene nå er at kamera alltid er med gjennom smarttelefonen; alt kan dokumenteres, enten via film, bilder, notater, osv. Videre, hvis vi tenker på smarttelefonen, så kan alle leserne alltid få tilgang til den nyeste artikkelen, hvor enn de befinner seg (så lenge de har tilgang til Internett). Man er med andre ord ikke knyttet til ett sted.

Uten smarttelefonene hadde ingen russ fått dokumentert russetiden - meg selv inkludert. Foto: Privat
Uten smarttelefonene hadde ingen russ fått dokumentert russetiden – meg selv inkludert. (Foto: Privat)

Sånn jeg ser det er kanskje denne snøen ikke så altfor verst likevel. «You’re kidding now – right?», syns jeg at jeg hører mine nærmeste si; jeg hater nemlig denne forfrosne versjonen av vann. Men tenk på det slik. Jeg er en ihuga fan av bildedelingsmediet Instagram, og der jeg følger diverse kvinnemagasiner og andre interessante medier/mediepersoner. Blant dem er side2.no inkludert. Uten den digitaliseringen som har kommet kunne ikke de delt et bilde på Instagram hvor de forklarte hvorfor det kanskje var litt stille på side2; de kom seg ikke på jobb, for de satt fast i trafikken med bussen. Videre skaper faktisk disse Instagram-kontoene en nærhet med leserne de bare kunne drømme om å få gjennom kommentarfelt på nettsidene (eller leserinnlegg, om man regner papiraviser).

I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk med meg nyhetene på TV2 Nyhetskanalen, hvor de har brukt snøværet som en «unnskyldning» for å dra ut i Oslo og intervjue rammede som ikke rekker jobb, de har en Skype-samtale med en kollega som sitter på et halvannet timers forsinket fly på vei til Bergen, og mulighetene videre begrenses kun av kreativiteten. Dette hadde ikke vært mulig uten digitaliseringen.

Selvsagt kan digitaliseringen gjøre slik at journalisten «alltid» blir 2. eller 3. håndskilde, og det er ikke alltid like pålitelig, men den kan også brukes til godt; rekke ut til verden via forskjellige kanaler, få tak i kilder der en vanligvis ikke ville tenkt en kunne, man kan sende en kjapp mail til sjefen ang. noe interessant en så på sin trege vei til jobben, som kan resultere i en kjempesak når man først har ankommet jobben.

Så hvis man tar på seg positivitetsbrillene er digitaliseringen – for det meste – ikke så halvgæærn. Og dette gjelder vel helst om man utnytter dets egenskaper, som en kamerat av min far pleier å si, passe masse. Ikke for mye, men ikke for lite; man må finne en gylden middelvei.

Og hvem vet; kanskje påskeharen finner noen lure steder å gjemme eggene likevel?

Happy Easter
(Foto: Amy Melampy’s weheartit-konto (klikk på bildet for å komme til kontoen))

Ta’rei ei bolle! Eller en banan.

Jeg var egentlig på vei til trening i dag, og ved frokostbordet hadde jeg det faste ritualet med mine favoritter innen sosiale medier. Twitter ble bladd igjennom, og jeg fant et bilde jeg fant fryktelig trist; jeg kjente seriøst en klump bare slå meg i magen. Ikke fordi jeg følte meg truffet, men har du noen gang sett noen ha det vondt, og ditt høyeste ønske der og da er å gi dem en klem? Yes. Der. Der hadde du meg.

«Spotted this specimen trying to dance the other week. He stopped when he saw us laughing» (Skjermdump fra egen Twitter-profil)

Jeg mener – hva er feil med folk?! La mannen danse, ha det gøy og leve livet, samme hvilken størrelse eller form han har. Dessverre har det seg sånn at form faktisk betyr noe. Det er kanskje ikke noe den enkelte ønsker å innrømme; jeg har iallfall ikke det, men i dagens samfunn handler alt om form. Enten det er kroppslig eller form på arbeid. I know, det var et laaangt hopp i tema, men jeg ville ha fram frustrasjonen min for det andre temaet, lurt inn i det egentlige temaet.

Det ene kurset jeg tar i denne bachelorgraden jeg gjennomfører, heter Digital Formidling, og det blir mer og mer relevant for hver dag. Yrket vi kjenner best som formidlere er kanskje journalister, og nå når de går over digitale plattformer – frivillig eller ei – fungerer det dessverre ikke lengre å skrive i samme stil. Avisen The New York Times’ form for layout og skrivemåte ville kanskje ikke slått like bra an online slik som en annen, litt mer sprudlende avis ville. Og alt handler om overskrifter og å trekke lesere.

Dette beviser kulturjournalist Jan Zahl i sin kommentar i Aftenbladet. Han bruker en kontroversiell overskrift som fikk iallfall meg til å lure på hva slags pensum vi var blitt gitt, og om jeg hadde fått virus og hele pakka… Men det trekker folk, gjør det ikke? Selv om ikke alle er like gira på analsex (yes, klikk deg inn på linken og flir med meg), er det ofte mer interessant enn et framlegg av kulturbudsjettet (eks. tatt fra Zahls kommentar). Som han selv skriver, driver han på med et lite eksperiment og ser hvor mange klikk han får på kommentaren med den kontroversielle overskriften, kontra de andre. Nå skal det sies at han ikke har oppdatert leserne på det tallet – clever thing – så de må følge de neste kommentarene hans i spenning, i håp om å få litt klikkertall.

For det er alt det handler om; leserklikk. Og det er greit. Så lenge det ikke går utover kvaliteten. Jeg vet iallfall for meg selv at jeg ville følt meg snytt for a good treat om jeg leste en skikkelig appellerende overskrift, og så var saken om en sokk. Dette nevner også Steen Steensen i boken sin «Stedets sjanger», så om det hørtes interessant ut – ta en kikk der.

Når alt dette er sagt ønsker jeg å bevege meg litt tilbake til begynnelsen. For slik jeg ser det styres journalistikkens form på internett av leserne. Gir ikke leserne aksept, er det ikke ok. Og sånn er det vel litt med kroppsform også..? Jeg var jo tross alt på vei til trening selv.

– So be kind, peepz –

Hvorvidt dette passer inn i samfunnets form eller ei, får tiden vise. Så kanskje jeg må bytte det ut med et annet bilde - hehe!
Hvorvidt dette passer inn i samfunnets form eller ei, får tiden vise. Så kanskje jeg må bytte det ut med et annet bilde – hehe! (Foto: Privat)

Fjortistida, blogging og kyr.

Fjortistida. Den gode, gamle fjortistida. Da handlet det meste om brunkrem (ja, for den skulle være brun – Gud forby at den skulle matche din egen hudtone), åtte lag med mascara (minst), venninnedrama, han fyren jeg var forelska i som var sammen med ei annen ei, og blogg. Jepp. Jeg var med andre ord intet unntak når det gjaldt blogging; min var vel kanskje av den verste rosasorten, men det var like fullt og helt en blogg. Og nå er jeg søren meg her igjen, dog seks år eldre, og koser meg med blogging.

Det som er festlig er at blogging blir mer og mer relevant, ikke bare for fjortiser og rosabloggere, men for større ting. Jeg skulle til å spøke med matblogger og treningsblogger (som jeg er mer enn storfan av, misforstå meg rett), men vil heller ta sikte på nyhetsblogger. Onlinejournalismblog.com sier det så fint i ett av innleggene sine med spørsmål og svar om journalistisk blogging: blogging gir ekstra rom for å inkludere leseren og få dem til å delta med tilleggsinformasjon. Dessuten bidrar blogging da til å fremme et forhold mellom journalisten og kilden (en eventuell leser?) på en måte som standardforholdet ikke kan få frem.

Nå sier jeg ikke at alle skal lage seg tidenes blogg og snakke om dagens hår og makeup. Det finnes forskjellige typer å blogge på (eksempler er såvidt nevnt i avsnittet over), og en blogg om nyheter, som ikke nødvendigvis er oppbygd etter den omvendt pyramide, kan være interessant. Eventuelt en meningsblogg innen nyheter. Sistnevnte strider dog litt imot objektivitetsprinsippet, men det kunne vært både interessant og relevant. Om ikke en meningsblogg; en diskusjonsblogg hvor leseren kan delta til vi (ja, vi – jeg, som den største kverulanten i historien, kan ikke la en slik sjanse fare forbi) blir blå i ansiktet. Ideen minner kanskje litt om et diskusjonsforum, men se for deg så kult det hadde vært at en sak ble redegjort, stylet opp med litt bilder, kanskje en videosnutt, og BAM. Diskuter hva dere ser. Dét er noe som hadde skaffet lesertall. Lignende opplegg finnes jo på de standard-innleggene på artikler (kommentarfelt), men det er igjen mer offisielt.

Når alt er sagt og gjort hadde det iallfall vært kult å teste ut. Bare for å se om det gir mer gevinst eller ei. Dessuten er det faktisk relativt gøy å pludre med en blogg – så fort man kommer i gang og kommer inn i det.

IMG_1349
The good ol’ days hvor man kunne kikke inn i kameraet som ei ku, og likevel oppfatte seg selv som bedårende. (Foto: Privat)

«En liten drittunge, høy på godteri, litt for nærme leggetid»

Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen, og når timeplanen viste musikktime visste alle at nå var sjansen her for å være rockestjerne; det var nå vi skulle lære å spille gitar for real. En av de sangene jeg likte best å spille (og synge, selvsagt) var Yesterday av The Beatles: «Yesterday, all my troubles seemed so far away»… Følelsene denne teksten uttrykker er nettopp det jeg føler hver gang jeg leser hva slags oppgave vi kloke kommunikasjonsstudenter ved UiA får utdelt som vår bloggoppgave dette semesteret. Denne uken er intet unntak; kanskje litt verre.

For å hoppe rett inn i det kan jeg spørre deg hva du tenker på når du hører ordet «hyper». Jeg for min del tenker på en liten drittunge, høy på godteri, litt for nærme leggetid. Vel, hva tenker du når jeg sier «tekst»? Sorte bokstaver på en hvit bakgrunn? Veldig bra, det er en av de godkjente tolkningene. Om vi da slenger de ordene sammen, slik vi gjør med «sjokolade» og «kake», får vi «hypertekst» (ja, sjokoladekake er gøyere, men let’s face it; når kaka er spist opp er moroa over – hyperteksten lar deg sjeldent i stikken). Hva er så hypertekst?

Iløpet av en forelesning med min favorittmann her i verden (smisk), Martin Engebretsen, kom det fram at hypertekst er blant annet «en sammenkobling av tekster eller tekstelementer ved hjelp av elektroniske lenker» (jfr. PowerPointen hans). Dette betyr altså at du kan trykke på for eksempel et ord i en tekst og vips! Så er du på en annen side relatert til det ordet du nettopp trykket på. I nettjournalistikk er jo dette gull! Om jeg skulle hatt ei nettavis à la VG sin hadde jeg brukt hyperlenker til alt; jeg ville jo selvsagt hatt flest treff på de fleste artiklene som kanskje kunne hatt relevans med hva jeg allerede skrev en artikkel om! Utfordringen? Det kan bli for mye. Det kan bli surrete. For komplisert. Meningen med hypertekst er jo blant annet at leseren skal få velge litt hva han eller hun har lyst til å lese, i hvilken rekkefølge de vil lese det! Det blir en slags maktoverføring; det er ikke lenger den som skriver teksten som bestemmer hva du skal få med deg når, men det er du som leser som har makten. Men hvor kan man dra nytte av hypertekst for forenklingens skyld?

Jeg vet ikke med dere, men er det noe her i verden jeg finner uoversiktlig er det fagbøker jeg ikke kjenner så godt. Så på begynnelsen av et nytt semester er jeg det spørsmålstegnet du ser går rundt på universitetet – ingen andre. Jo, forresten, jeg tror det ofte er en gjeng spørsmålstegn som går rundt i mangel på forståelse og oversikt over de mange pensumbøkene vi kjøper i håp om å ace (ja, jeg har lært meg et nytt slengord, og det betyr så mye som å «klare en ting utrolig bra») eksamen. Likevel kan digitaliserte fagbøker bli slitsomt for øynene til slutt. Det har seg nemlig slik at selv om det finnes e-bøker på nettbrett, blir det fortsatt solgt en del bøker skrevet på papir. Jeg selv finner bøker mer beroligende å lese enn å stirre meg blind på et nettbrett. Men igjen er det veldig individuelt, og det som fungerer for meg fungerer ikke nødvendigvis for naboen.

Når det er sagt er det andre oppslagsverk som kunne hatt nytte av hypertekster, som folkeopplysninger eller andre oppslagsverk. Jeg priser meg lykkelig over Gulesider, men hvor kult hadde det ikke vært med en kombinasjon av opplysningene om seg selv man legger ut på Facebook og de opplysningene Gulesider promoterer? Det ville vært himmelrike for superstalkere som meg selv (for vi kvinner gjør bedre research enn FBI om vi «må»). Dette kan igjen by på utfordringer, så jeg velger å fortsette å sitere Beatles’ sang: «Oh, I believe in yesterday»…

Alt var jo enklere før - både med prinsesser og enhjørninger (bilde fra min 19. fødselsdag)
Alt var jo enklere før – både med prinsesser og enhjørninger. (Foto: Privat)

La det bli lys! Og farger. Og glitter. Og lyd…

Vaktbikkja. Den fjerde statsmakt. Journalistene. Disse menneskene som samler inn informasjon, danderer det i forskjellige former og fasonger, og yter sitt for at befolkningen skal få ta del i det; disse menneskene har mange navn, og de tidligere nevnte er kun noen få av dem. Videre er det dessverre slik at mediet papiravisen sies å være utdøende. Dette betyr at journalistikken på dette nivået sliter relativt mye om de ønsker å bli værende på papirnivå. Likevel er det er lyspunkt i det hele, om en ønsker å se på det fra den vinkelen; nettaviser blir mer og mer populære.

Når dét er sagt holder det ikke å skrive en overskrift og slenge sammen en tekst fullspekket med informasjon. Dette vil ikke tiltrekke lesere – og enda viktigere holde på dem. Vi snakker 2015, kresne mennesker med altfor mange utvalg og muligheten til å velge og vrake etter hjertets lyst. Det er her multimodalitet kommer inn.

Som barn var jeg en ihuga fan av alt som glitrer og har fine farger. Nå skal det sies at det ikke har forandret seg stort; jeg er som ei flue og tiltrekkes av bl.a. lys. Noen ganger lurer jeg på om vi mennesker egentlig er reinkarnerte fluer, for lysende ting er tiltrekkende. Det er også bevegelser, lyder, farger, osv. Multimodalitet handler om samspill mellom flere elementer, og dette betyr at når man bruker både lys, farger, bevegelser og lyder får man et ferdig produkt som er multimodalt. I tillegg appellerer dette som regel til flere enn om det kun skulle ha vært sorthvitt med tekst, tekst og atter tekst. Nå er det kanskje noen som skjønner hvilken retning jeg vil. Om du ikke er en av dem; følg med!

Lyd, lys, bilde, skinnende gjenstander; bibbedibobbediboo!
Lyd, lys, bilde, skinnende gjenstander; bibbedibobbediboo! (Foto: Privat)

Hvordan skal man «redde» de som ønsker å «hoppe» fra papiravis til nettversjonen, og hvordan skal man fremme arbeidet til de som allerede er online? Svaret er så enkelt, men så komplisert som multimodalitet. Dette vil ikke si at man gjør noe revolusjonerende med skrivingen i seg selv; man danderer det bare annerledes med litt forskjellige magiske trylletriks involvert. Det ferdige produktet blir dermed slik du f.eks. ser vg.no; bilder, skrift i forskjellige størrelser og farger, videosnutter og podcasts (lydopptak) med intervjuer. The New York Times har gjort en fantastisk jobb med det multimodale blant annet i en av sakene sine. En historie er bakt inn i lyder, videoer, bilder og fantastisk informasjon i form av faktisk tekst.

Men hvor langt man kan gå med diverse HTML-koder og slikt før det blir kaos, er en helt annen historie. Likevel kan det settes iallfall én strek under svaret at man kan fornye den velkjente journalistiske sjangeren. Og det er nettopp dette som vil eskalere i større grad framover. Jeg, for min del, finner fram popcornet og setter meg godt til rette i min rosa sofa (ja, jeg mente det jeg sa om at ingenting har forandret seg når det gjelder farger), og gleder meg til å se det dynamiske resultatet av den journalistiske sjangeren. Feel free to join!

Frafallen og tilfallen i Religion Sosiale Medier

Fra man fyller 11 higer man etter å få laget seg en profil på det sosiale nettstedet Facebook. Noe man selvsagt ikke får lov til før man er 13, med mindre man har veldig medgjørlige foreldre. Det hadde da ikke jeg, så jeg lagde meg en konto med falskt navn og greier, og dette sammen med bestevenninnen min (en historie med henne er nevnt i forrige innlegg). Den dag i dag bruker jeg Facebook opptil flere ganger daglig; enten i endeløse «pokewars» med min mors venninne (faktisk…), oppsnapping av jobbvakter på gruppa vår eller å legge ut en og annen fantastisk og sarkastisk Facebookstatus. Dette i seg selv høres sikkert veldig stusselig ut, og kanskje det er det, men saken er at det funker for meg.

For å ta det et skritt videre kan jeg like gjerne informere om at det har vært forsket på ungdom og deres bruk av sosiale medier, eventuelt deres ikke-eksisterende bruk av de forskjellige. Det har seg nemlig slik at ungdommer nå «flykter fra Facebook«, ifølge en artikkel. Dette kan skaffe utfordringer, sett at mange sosiale medier faktisk tjener penger på sine brukere (via reklame på siden, blant annet). Samtidig har det seg slik at nedgangen i for eksempel Facebookbruk er såpass minimal at den kanskje ikke vil gjøre den helt store og fenomenale forskjellen. Hvis de prosentene med brukere som er blitt «frafalne» kanskje brukte profilen sin én gang hvert skuddår, var det kanskje ikke så mye å tjene på dem likevel? Og hva med meg da; ihuga Facebookbruker som har appen som den mest tilgjengelige på iPhonen min. Jeg blir eksponert for den ene og den andre reklamen (sett at jeg for en gangs skyld bruker pc’en min), og gir kanskje hakket mer inntekt. Kanskje det er greit å miste de smålunkne kullbitene og holde ved de som faktisk brenner litt. No offence mot de som faktisk ikke er så fan av nettstedet, bare en tanke.

Videre kan man jo gå tilbake til de voksne. Når vi «kidsa» har kommet oss inn på de sosiale mediene, det være Facebook, Instagram eller Snapchat, så mister de som ikke er like «på» litt kommunikasjonsmuligheter med oss. Ja, jeg utnevnte meg akkurat som en del av kidsa. For å få kontakt og kunne delta litt mer i livet lager de seg kanskje en Facebookprofil. Det å få venneforespørsel fra moren sin er kanskje ikke det kuleste i verden (Vel, jo, for meg, for moren min er nesten like awesome som meg. Nesten.), men ting du legger ut på Facebook eller Instagram vil komme og bite deg i stumpen, før eller senere. Det kan være både positivt og negativt. Men plutselig ser man at den «strengt lukkede kontoen, med hele syv seil» på Facebook, ikke er så lukket likevel.

Facebook har sine «Terms of Use», og den største løgnen i dagens samfunn er at «Ja, jeg har lest og aksepterer». Nei, jeg har ikke lest, og derfor vet jeg ikke hva jeg aksepterer. Hvis skaperne av nettsamfunnet har lyst til å være en luring kan h*n gjemme en liten setning her som sier at de kan bruke ditt profilbilde i forhold til… La oss si annonser. Plutselig er ansiktet ditt en del av en datingannonse på Sukker.no, et sted du aldri har vært innom. Videre kan man forstå at profilen kanskje ikke er så lukket likevel; ved hjelp av et Google-søk er det ikke så påkledde bildet av deg i en hardt innarbeidet positur selv Zoolander (Google it, love it) ville vært stolt av, ikke så veldig hemmelig.

Nå spora jeg litt av her, I know, det er en liten uvane. Saken er den at om man vil unngå at folk finner ut av ting må man holde seg inne, hjemme, og UTEN sosiale medier. Oddsen for de første? Svært stor. Oddsen for den siste? Minimal.

Tilbake til togsporet. Det er ingen hemmelighet at man kan utnytte de sosiale mediene for å få inntekt av forskjellige slag. Man kan promotere seg, komme i snakk med folk, og siden vi kidsa blir omtalt som «the new generation» er det kanskje en fordel å komme i snakk med oss også. Når det er sagt er ikke det alltid det letteste; vi kan både være arrogante og sjenerte. Gjerne på likt. Det gylne svaret er noe som dagens bedrifter har blitt noen runnere (uttales på engelsk: rønnere) på; delta på de sosiale mediene. Lag grupper ungdommen kan «like», dele og kommentere, legg ut dagsaktuelle bilder, tilbud (om det er en butikk), og skap diskusjoner. Ungdom elsker oppmerksomhet til forskjellig grad, men hvis man kan snakke uten å få et slag i ansiktet (jf. forrige blogginnlegg). Det er som regel en sikker vinner.

Nå skal det sies at det ikke finnes en sikker løsning på alt; alle er forskjellige. Som psykologilæreren min på videregående pleide å si: Det kommer an på. Det kommer an på kontekst, situasjon, alt. Så får en se om verden har lyst til å gå sin gang eller ei.

Det er ikke alltid like kult å finne et slikt type bilde av en potensiell ansatt (unnskyld, sjefa). Spesielt ikke med mindre klær. Watch out, Zoolander, I'm coming for you
Det er ikke alltid like kult å finne et slikt type bilde av en potensiell ansatt (unnskyld, sjefa). Spesielt ikke med mindre klær. Watch out, Zoolander, I’m coming for you. (Foto: Privat)

Face2Face VS Facebook2Facebook

Daglig møter man på utfordringer. Det kan være innen jobb, skole, familie, venner. De kommer i forskjellig grad, kan inneholde dramatikk, smerte og avgjørelser. Det alle har til felles er at de er utfordringer som er relevante for den personen det snakkes om. Videre kan en bevege seg litt bort fra enkeltindivided og se på en litt større helhet; et samfunn. Et samfunn møter også på utfordringer. En av de mest aktuelle utfordringene er hvordan stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer. Den amerikanske akademikeren Lawrence Lessig skriver om blant annet dette i en av sine bøker. Han peker på relevante emner som kontroll og regulering.

Noen ganger kan det være godt å slippe kontrollen eventuelle styresmakter utøver. Det kan være befriende å sitte bak en dataskjerm og skrive noe som ingen andre kan ta deg på; du er anonym; har en (tilsynelatende) ugjennomtrengelig maske som beskytter din identitet – hvem du er. Samtidig er det noen som velger å «misbruke» denne befriende muligheten ved å bruke den til vondt istedenfor godt.

Det er når dette blir en realitet at utfordringene kan oppstå. En vanlig samtale «face2face» blir overført til en chatsamtale «facebook2facebook». Om man slenger med leppa på førstnevnte samtalemåte, risikerer man å faktisk få en uvelkommen sammenkomst av mottakers knyttneve og avsenders ansikt. Dette er derimot vanskelig gjennom en dataskjerm. Ja, konsekvenser kan forekomme i etterkant av en chatsamtale, men der og da er ordene gjennomsyret av eder og galle, og det er svært lite som skal til for å stoppe dem. (Nå skal det legges til at man kan blokkere og gjøre diverse innstillinger på sosiale medieplattformer som Facebook, så ta det med en klype salt – eller fem)

Videre trenger det ikke å være så «dramatisk» som at vanlig mobbing er blitt nettmobbing. En annen utfordring bringer med seg et barndomsminne for min del. Bestevenninnen min og jeg bodde drøye 500 m. unna hverandre som småttiser, og hadde som vane å skrive brev til hverandre. Når brevet var ferdigskrevet tok man enten beina, sykkelen eller sparkesykkelen fatt, la det i postkassen, og forsvant hjem for å ringe den andre og be den sjekke postkassen sin. Dette gikk att og fram i en god periode, og det var vår måte å kommunisere på når vi ikke hadde tid til å sette av de lange leke-avtalene vi aller helst ville ha. Årene gikk, vi sluttet med brev (selv om venninnen min har beholdt overraskende mange av dem, til min store skrekk og fortvilelse, og til begges latteranfall). Brev ble byttet ut med mobiler, tekstmeldinger ble byttet ut mot Facebookchat og «tagging» av den andre i relaterende bilder på Instagram. Det i seg selv er ingen krise – det er fortsatt en type kommunikasjon. Men om et helt samfunn går fra å løpe til hverandre med håndskrevne brev, telefonsamtaler og leke-avtaler, blir det plutselig en mangel på fysisk kommunikasjon – om du forstår meg rett. Man møtes ikke ansikt til ansikt lenger, for man «gidder ikke» dra hjemmefra. «Hvis det krever BH eller bukse dropper jeg det», er et morsomt og populært utsagn, og det er også blitt en realitet for mange.

Misforståelser, identitetstyveri, regelbrudd, nettmobbing, hetsing, barneporno. Dette er noen få stikkord som også leder til utfordringer i et samfunn. Et utsagn kan misforstås i kommunikasjonsprosessen via den digitale plattformen på grunn av mangelen på et smiletegn. En persons identitet kan stjeles og misbrukes fordi en person bestemte seg for å lage livet litt ekstra surt eller legger fram en «ordentlig grunn». Regelbrudd i form av piratnedlastning, nettmobbing fordi det er så mye enklere å være tøff i trynet bak en skjerm enn ansikt til ansikt, hetsing fordi ingen kan ta deg på det, barneporno fordi det er ulovlig in real life, men på nett er det plutselig helt ok.

Utfordringene er mange. Løsningene få. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Like barn leker best - med og uten digitale plattformer
Like barn leker best – med og uten digitale plattformer. (Fotoo: Privat)