Frafallen og tilfallen i Religion Sosiale Medier

Fra man fyller 11 higer man etter å få laget seg en profil på det sosiale nettstedet Facebook. Noe man selvsagt ikke får lov til før man er 13, med mindre man har veldig medgjørlige foreldre. Det hadde da ikke jeg, så jeg lagde meg en konto med falskt navn og greier, og dette sammen med bestevenninnen min (en historie med henne er nevnt i forrige innlegg). Den dag i dag bruker jeg Facebook opptil flere ganger daglig; enten i endeløse «pokewars» med min mors venninne (faktisk…), oppsnapping av jobbvakter på gruppa vår eller å legge ut en og annen fantastisk og sarkastisk Facebookstatus. Dette i seg selv høres sikkert veldig stusselig ut, og kanskje det er det, men saken er at det funker for meg.

For å ta det et skritt videre kan jeg like gjerne informere om at det har vært forsket på ungdom og deres bruk av sosiale medier, eventuelt deres ikke-eksisterende bruk av de forskjellige. Det har seg nemlig slik at ungdommer nå «flykter fra Facebook«, ifølge en artikkel. Dette kan skaffe utfordringer, sett at mange sosiale medier faktisk tjener penger på sine brukere (via reklame på siden, blant annet). Samtidig har det seg slik at nedgangen i for eksempel Facebookbruk er såpass minimal at den kanskje ikke vil gjøre den helt store og fenomenale forskjellen. Hvis de prosentene med brukere som er blitt «frafalne» kanskje brukte profilen sin én gang hvert skuddår, var det kanskje ikke så mye å tjene på dem likevel? Og hva med meg da; ihuga Facebookbruker som har appen som den mest tilgjengelige på iPhonen min. Jeg blir eksponert for den ene og den andre reklamen (sett at jeg for en gangs skyld bruker pc’en min), og gir kanskje hakket mer inntekt. Kanskje det er greit å miste de smålunkne kullbitene og holde ved de som faktisk brenner litt. No offence mot de som faktisk ikke er så fan av nettstedet, bare en tanke.

Videre kan man jo gå tilbake til de voksne. Når vi «kidsa» har kommet oss inn på de sosiale mediene, det være Facebook, Instagram eller Snapchat, så mister de som ikke er like «på» litt kommunikasjonsmuligheter med oss. Ja, jeg utnevnte meg akkurat som en del av kidsa. For å få kontakt og kunne delta litt mer i livet lager de seg kanskje en Facebookprofil. Det å få venneforespørsel fra moren sin er kanskje ikke det kuleste i verden (Vel, jo, for meg, for moren min er nesten like awesome som meg. Nesten.), men ting du legger ut på Facebook eller Instagram vil komme og bite deg i stumpen, før eller senere. Det kan være både positivt og negativt. Men plutselig ser man at den «strengt lukkede kontoen, med hele syv seil» på Facebook, ikke er så lukket likevel.

Facebook har sine «Terms of Use», og den største løgnen i dagens samfunn er at «Ja, jeg har lest og aksepterer». Nei, jeg har ikke lest, og derfor vet jeg ikke hva jeg aksepterer. Hvis skaperne av nettsamfunnet har lyst til å være en luring kan h*n gjemme en liten setning her som sier at de kan bruke ditt profilbilde i forhold til… La oss si annonser. Plutselig er ansiktet ditt en del av en datingannonse på Sukker.no, et sted du aldri har vært innom. Videre kan man forstå at profilen kanskje ikke er så lukket likevel; ved hjelp av et Google-søk er det ikke så påkledde bildet av deg i en hardt innarbeidet positur selv Zoolander (Google it, love it) ville vært stolt av, ikke så veldig hemmelig.

Nå spora jeg litt av her, I know, det er en liten uvane. Saken er den at om man vil unngå at folk finner ut av ting må man holde seg inne, hjemme, og UTEN sosiale medier. Oddsen for de første? Svært stor. Oddsen for den siste? Minimal.

Tilbake til togsporet. Det er ingen hemmelighet at man kan utnytte de sosiale mediene for å få inntekt av forskjellige slag. Man kan promotere seg, komme i snakk med folk, og siden vi kidsa blir omtalt som «the new generation» er det kanskje en fordel å komme i snakk med oss også. Når det er sagt er ikke det alltid det letteste; vi kan både være arrogante og sjenerte. Gjerne på likt. Det gylne svaret er noe som dagens bedrifter har blitt noen runnere (uttales på engelsk: rønnere) på; delta på de sosiale mediene. Lag grupper ungdommen kan «like», dele og kommentere, legg ut dagsaktuelle bilder, tilbud (om det er en butikk), og skap diskusjoner. Ungdom elsker oppmerksomhet til forskjellig grad, men hvis man kan snakke uten å få et slag i ansiktet (jf. forrige blogginnlegg). Det er som regel en sikker vinner.

Nå skal det sies at det ikke finnes en sikker løsning på alt; alle er forskjellige. Som psykologilæreren min på videregående pleide å si: Det kommer an på. Det kommer an på kontekst, situasjon, alt. Så får en se om verden har lyst til å gå sin gang eller ei.

Det er ikke alltid like kult å finne et slikt type bilde av en potensiell ansatt (unnskyld, sjefa). Spesielt ikke med mindre klær. Watch out, Zoolander, I'm coming for you
Det er ikke alltid like kult å finne et slikt type bilde av en potensiell ansatt (unnskyld, sjefa). Spesielt ikke med mindre klær. Watch out, Zoolander, I’m coming for you. (Foto: Privat)
Advertisements

Face2Face VS Facebook2Facebook

Daglig møter man på utfordringer. Det kan være innen jobb, skole, familie, venner. De kommer i forskjellig grad, kan inneholde dramatikk, smerte og avgjørelser. Det alle har til felles er at de er utfordringer som er relevante for den personen det snakkes om. Videre kan en bevege seg litt bort fra enkeltindivided og se på en litt større helhet; et samfunn. Et samfunn møter også på utfordringer. En av de mest aktuelle utfordringene er hvordan stadig flere tjenester flyttes over på digitale plattformer. Den amerikanske akademikeren Lawrence Lessig skriver om blant annet dette i en av sine bøker. Han peker på relevante emner som kontroll og regulering.

Noen ganger kan det være godt å slippe kontrollen eventuelle styresmakter utøver. Det kan være befriende å sitte bak en dataskjerm og skrive noe som ingen andre kan ta deg på; du er anonym; har en (tilsynelatende) ugjennomtrengelig maske som beskytter din identitet – hvem du er. Samtidig er det noen som velger å «misbruke» denne befriende muligheten ved å bruke den til vondt istedenfor godt.

Det er når dette blir en realitet at utfordringene kan oppstå. En vanlig samtale «face2face» blir overført til en chatsamtale «facebook2facebook». Om man slenger med leppa på førstnevnte samtalemåte, risikerer man å faktisk få en uvelkommen sammenkomst av mottakers knyttneve og avsenders ansikt. Dette er derimot vanskelig gjennom en dataskjerm. Ja, konsekvenser kan forekomme i etterkant av en chatsamtale, men der og da er ordene gjennomsyret av eder og galle, og det er svært lite som skal til for å stoppe dem. (Nå skal det legges til at man kan blokkere og gjøre diverse innstillinger på sosiale medieplattformer som Facebook, så ta det med en klype salt – eller fem)

Videre trenger det ikke å være så «dramatisk» som at vanlig mobbing er blitt nettmobbing. En annen utfordring bringer med seg et barndomsminne for min del. Bestevenninnen min og jeg bodde drøye 500 m. unna hverandre som småttiser, og hadde som vane å skrive brev til hverandre. Når brevet var ferdigskrevet tok man enten beina, sykkelen eller sparkesykkelen fatt, la det i postkassen, og forsvant hjem for å ringe den andre og be den sjekke postkassen sin. Dette gikk att og fram i en god periode, og det var vår måte å kommunisere på når vi ikke hadde tid til å sette av de lange leke-avtalene vi aller helst ville ha. Årene gikk, vi sluttet med brev (selv om venninnen min har beholdt overraskende mange av dem, til min store skrekk og fortvilelse, og til begges latteranfall). Brev ble byttet ut med mobiler, tekstmeldinger ble byttet ut mot Facebookchat og «tagging» av den andre i relaterende bilder på Instagram. Det i seg selv er ingen krise – det er fortsatt en type kommunikasjon. Men om et helt samfunn går fra å løpe til hverandre med håndskrevne brev, telefonsamtaler og leke-avtaler, blir det plutselig en mangel på fysisk kommunikasjon – om du forstår meg rett. Man møtes ikke ansikt til ansikt lenger, for man «gidder ikke» dra hjemmefra. «Hvis det krever BH eller bukse dropper jeg det», er et morsomt og populært utsagn, og det er også blitt en realitet for mange.

Misforståelser, identitetstyveri, regelbrudd, nettmobbing, hetsing, barneporno. Dette er noen få stikkord som også leder til utfordringer i et samfunn. Et utsagn kan misforstås i kommunikasjonsprosessen via den digitale plattformen på grunn av mangelen på et smiletegn. En persons identitet kan stjeles og misbrukes fordi en person bestemte seg for å lage livet litt ekstra surt eller legger fram en «ordentlig grunn». Regelbrudd i form av piratnedlastning, nettmobbing fordi det er så mye enklere å være tøff i trynet bak en skjerm enn ansikt til ansikt, hetsing fordi ingen kan ta deg på det, barneporno fordi det er ulovlig in real life, men på nett er det plutselig helt ok.

Utfordringene er mange. Løsningene få. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Like barn leker best - med og uten digitale plattformer
Like barn leker best – med og uten digitale plattformer. (Fotoo: Privat)

Om mål X og veien dit

Noen tar dette kurset fordi de allerede er bloggere og vil forbedre seg innen «faget», andre gjør det fordi det er en del av et større studium. Det er ikke bare sort hvitt, og studiet kan åpne flere dører.

Jeg kan plasseres i kategori «en del av et større studium», og ønsker da å lære nettopp om digital formidling. Det innebærer litt historie, praksis og å se på hva andre har gjort/gjør. Det digitale sies å være fremtiden, ungdommen sies å være fremtiden, så hvorfor ikke sammenfatte disse to elementene?

Etter endt studieløp med en Bachelorgrad i sekken, nå med fokus på dette kurset, ønsker jeg å si at dette og dette har jeg lært, for så å kunne vise det i praksis. Jeg vil kunne si at «etter observasjon av medie X kan vi se at de gjør slik og slik da og da. Derfor skal vi gjøre det og det for å skille oss ut og tiltrekke flere.»

I forrige semester lærte vi hvordan vi skulle skrive forståelig. Det er på tide å ta det til et nytt nivå. Jeg ønsker å kunne skrive forståelig på digitale plattformer, og kanskje til og med være så heldig at jeg får bidra til en forandring. For å oppnå dette må jeg selv være målbevisst, jeg må sette standarder for meg selv, være disiplinert og interessert, i tillegg til å være oppdatert på det digitale – teknologisk og innholdsmessig. Med andre ord kan man si det slik Britney Spears sier i en av sangene sine: «You gotta work, bitch».

Terrorhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo skapte overskrifter som spres i lysets hastighet på opptil flere digitale plattformer; ikke bare nettavisene. Folk fra land og strand viser sin støtte f.eks. ved å poste bilder som dette på sin profil på diverse sosiale medier.
Terrorhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo skapte overskrifter som spres i lysets hastighet på opptil flere digitale plattformer; ikke bare nettavisene. Folk fra land og strand viser sin støtte f.eks. ved å poste bilder som dette på sin profil på diverse sosiale medier. (Foto: weheartit.com/westillriseagain)