Fjortistida, blogging og kyr.

Fjortistida. Den gode, gamle fjortistida. Da handlet det meste om brunkrem (ja, for den skulle være brun – Gud forby at den skulle matche din egen hudtone), åtte lag med mascara (minst), venninnedrama, han fyren jeg var forelska i som var sammen med ei annen ei, og blogg. Jepp. Jeg var med andre ord intet unntak når det gjaldt blogging; min var vel kanskje av den verste rosasorten, men det var like fullt og helt en blogg. Og nå er jeg søren meg her igjen, dog seks år eldre, og koser meg med blogging.

Det som er festlig er at blogging blir mer og mer relevant, ikke bare for fjortiser og rosabloggere, men for større ting. Jeg skulle til å spøke med matblogger og treningsblogger (som jeg er mer enn storfan av, misforstå meg rett), men vil heller ta sikte på nyhetsblogger. Onlinejournalismblog.com sier det så fint i ett av innleggene sine med spørsmål og svar om journalistisk blogging: blogging gir ekstra rom for å inkludere leseren og få dem til å delta med tilleggsinformasjon. Dessuten bidrar blogging da til å fremme et forhold mellom journalisten og kilden (en eventuell leser?) på en måte som standardforholdet ikke kan få frem.

Nå sier jeg ikke at alle skal lage seg tidenes blogg og snakke om dagens hår og makeup. Det finnes forskjellige typer å blogge på (eksempler er såvidt nevnt i avsnittet over), og en blogg om nyheter, som ikke nødvendigvis er oppbygd etter den omvendt pyramide, kan være interessant. Eventuelt en meningsblogg innen nyheter. Sistnevnte strider dog litt imot objektivitetsprinsippet, men det kunne vært både interessant og relevant. Om ikke en meningsblogg; en diskusjonsblogg hvor leseren kan delta til vi (ja, vi – jeg, som den største kverulanten i historien, kan ikke la en slik sjanse fare forbi) blir blå i ansiktet. Ideen minner kanskje litt om et diskusjonsforum, men se for deg så kult det hadde vært at en sak ble redegjort, stylet opp med litt bilder, kanskje en videosnutt, og BAM. Diskuter hva dere ser. Dét er noe som hadde skaffet lesertall. Lignende opplegg finnes jo på de standard-innleggene på artikler (kommentarfelt), men det er igjen mer offisielt.

Når alt er sagt og gjort hadde det iallfall vært kult å teste ut. Bare for å se om det gir mer gevinst eller ei. Dessuten er det faktisk relativt gøy å pludre med en blogg – så fort man kommer i gang og kommer inn i det.

IMG_1349
The good ol’ days hvor man kunne kikke inn i kameraet som ei ku, og likevel oppfatte seg selv som bedårende. (Foto: Privat)
Advertisements

«En liten drittunge, høy på godteri, litt for nærme leggetid»

Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen, og når timeplanen viste musikktime visste alle at nå var sjansen her for å være rockestjerne; det var nå vi skulle lære å spille gitar for real. En av de sangene jeg likte best å spille (og synge, selvsagt) var Yesterday av The Beatles: «Yesterday, all my troubles seemed so far away»… Følelsene denne teksten uttrykker er nettopp det jeg føler hver gang jeg leser hva slags oppgave vi kloke kommunikasjonsstudenter ved UiA får utdelt som vår bloggoppgave dette semesteret. Denne uken er intet unntak; kanskje litt verre.

For å hoppe rett inn i det kan jeg spørre deg hva du tenker på når du hører ordet «hyper». Jeg for min del tenker på en liten drittunge, høy på godteri, litt for nærme leggetid. Vel, hva tenker du når jeg sier «tekst»? Sorte bokstaver på en hvit bakgrunn? Veldig bra, det er en av de godkjente tolkningene. Om vi da slenger de ordene sammen, slik vi gjør med «sjokolade» og «kake», får vi «hypertekst» (ja, sjokoladekake er gøyere, men let’s face it; når kaka er spist opp er moroa over – hyperteksten lar deg sjeldent i stikken). Hva er så hypertekst?

Iløpet av en forelesning med min favorittmann her i verden (smisk), Martin Engebretsen, kom det fram at hypertekst er blant annet «en sammenkobling av tekster eller tekstelementer ved hjelp av elektroniske lenker» (jfr. PowerPointen hans). Dette betyr altså at du kan trykke på for eksempel et ord i en tekst og vips! Så er du på en annen side relatert til det ordet du nettopp trykket på. I nettjournalistikk er jo dette gull! Om jeg skulle hatt ei nettavis à la VG sin hadde jeg brukt hyperlenker til alt; jeg ville jo selvsagt hatt flest treff på de fleste artiklene som kanskje kunne hatt relevans med hva jeg allerede skrev en artikkel om! Utfordringen? Det kan bli for mye. Det kan bli surrete. For komplisert. Meningen med hypertekst er jo blant annet at leseren skal få velge litt hva han eller hun har lyst til å lese, i hvilken rekkefølge de vil lese det! Det blir en slags maktoverføring; det er ikke lenger den som skriver teksten som bestemmer hva du skal få med deg når, men det er du som leser som har makten. Men hvor kan man dra nytte av hypertekst for forenklingens skyld?

Jeg vet ikke med dere, men er det noe her i verden jeg finner uoversiktlig er det fagbøker jeg ikke kjenner så godt. Så på begynnelsen av et nytt semester er jeg det spørsmålstegnet du ser går rundt på universitetet – ingen andre. Jo, forresten, jeg tror det ofte er en gjeng spørsmålstegn som går rundt i mangel på forståelse og oversikt over de mange pensumbøkene vi kjøper i håp om å ace (ja, jeg har lært meg et nytt slengord, og det betyr så mye som å «klare en ting utrolig bra») eksamen. Likevel kan digitaliserte fagbøker bli slitsomt for øynene til slutt. Det har seg nemlig slik at selv om det finnes e-bøker på nettbrett, blir det fortsatt solgt en del bøker skrevet på papir. Jeg selv finner bøker mer beroligende å lese enn å stirre meg blind på et nettbrett. Men igjen er det veldig individuelt, og det som fungerer for meg fungerer ikke nødvendigvis for naboen.

Når det er sagt er det andre oppslagsverk som kunne hatt nytte av hypertekster, som folkeopplysninger eller andre oppslagsverk. Jeg priser meg lykkelig over Gulesider, men hvor kult hadde det ikke vært med en kombinasjon av opplysningene om seg selv man legger ut på Facebook og de opplysningene Gulesider promoterer? Det ville vært himmelrike for superstalkere som meg selv (for vi kvinner gjør bedre research enn FBI om vi «må»). Dette kan igjen by på utfordringer, så jeg velger å fortsette å sitere Beatles’ sang: «Oh, I believe in yesterday»…

Alt var jo enklere før - både med prinsesser og enhjørninger (bilde fra min 19. fødselsdag)
Alt var jo enklere før – både med prinsesser og enhjørninger. (Foto: Privat)

La det bli lys! Og farger. Og glitter. Og lyd…

Vaktbikkja. Den fjerde statsmakt. Journalistene. Disse menneskene som samler inn informasjon, danderer det i forskjellige former og fasonger, og yter sitt for at befolkningen skal få ta del i det; disse menneskene har mange navn, og de tidligere nevnte er kun noen få av dem. Videre er det dessverre slik at mediet papiravisen sies å være utdøende. Dette betyr at journalistikken på dette nivået sliter relativt mye om de ønsker å bli værende på papirnivå. Likevel er det er lyspunkt i det hele, om en ønsker å se på det fra den vinkelen; nettaviser blir mer og mer populære.

Når dét er sagt holder det ikke å skrive en overskrift og slenge sammen en tekst fullspekket med informasjon. Dette vil ikke tiltrekke lesere – og enda viktigere holde på dem. Vi snakker 2015, kresne mennesker med altfor mange utvalg og muligheten til å velge og vrake etter hjertets lyst. Det er her multimodalitet kommer inn.

Som barn var jeg en ihuga fan av alt som glitrer og har fine farger. Nå skal det sies at det ikke har forandret seg stort; jeg er som ei flue og tiltrekkes av bl.a. lys. Noen ganger lurer jeg på om vi mennesker egentlig er reinkarnerte fluer, for lysende ting er tiltrekkende. Det er også bevegelser, lyder, farger, osv. Multimodalitet handler om samspill mellom flere elementer, og dette betyr at når man bruker både lys, farger, bevegelser og lyder får man et ferdig produkt som er multimodalt. I tillegg appellerer dette som regel til flere enn om det kun skulle ha vært sorthvitt med tekst, tekst og atter tekst. Nå er det kanskje noen som skjønner hvilken retning jeg vil. Om du ikke er en av dem; følg med!

Lyd, lys, bilde, skinnende gjenstander; bibbedibobbediboo!
Lyd, lys, bilde, skinnende gjenstander; bibbedibobbediboo! (Foto: Privat)

Hvordan skal man «redde» de som ønsker å «hoppe» fra papiravis til nettversjonen, og hvordan skal man fremme arbeidet til de som allerede er online? Svaret er så enkelt, men så komplisert som multimodalitet. Dette vil ikke si at man gjør noe revolusjonerende med skrivingen i seg selv; man danderer det bare annerledes med litt forskjellige magiske trylletriks involvert. Det ferdige produktet blir dermed slik du f.eks. ser vg.no; bilder, skrift i forskjellige størrelser og farger, videosnutter og podcasts (lydopptak) med intervjuer. The New York Times har gjort en fantastisk jobb med det multimodale blant annet i en av sakene sine. En historie er bakt inn i lyder, videoer, bilder og fantastisk informasjon i form av faktisk tekst.

Men hvor langt man kan gå med diverse HTML-koder og slikt før det blir kaos, er en helt annen historie. Likevel kan det settes iallfall én strek under svaret at man kan fornye den velkjente journalistiske sjangeren. Og det er nettopp dette som vil eskalere i større grad framover. Jeg, for min del, finner fram popcornet og setter meg godt til rette i min rosa sofa (ja, jeg mente det jeg sa om at ingenting har forandret seg når det gjelder farger), og gleder meg til å se det dynamiske resultatet av den journalistiske sjangeren. Feel free to join!