Ifølge ekspertene

Marsbrevet fra Leger uten grenser startes slik:

«Noen nyhetshistorier defineres av antall klikk de oppnår på nettsider. Andre historier defineres av innholdet og inntrykket som etterlates når vi har lest dem. Dette feltbrevet fra Sierra Leone tilhører den siste kategorien.»

Frilansjournalist Fredrik Drevon skrev for ca. ett år siden en kronikk kalt «Slik banaliseres mediene» i Aftenposten. Her kan det tolkes at han tar et oppgjør med nettjournalistikken ved å bruke standardiserte startord i hver setning, og hele lesningen blir så stakkato at det blir helt komisk til slutt. For ikke å glemme slitsomt.

Han starter kronikken med en påstand om at medier trenger trafikk, og at denne trafikken kommer i form av klikk. Dette vil jeg tro faktisk er blitt sant i dagens medieNorge, for ikke å snakke om resten av verden også. Før i tiden stod en gutt eller mann i gatene og ropte opp de største overskriftene i avisene. Som både selger og shopper vet jeg selv at slagord og overskrifter er avgjørende for salg og oppmerksomhet (selv om det er vanskelig å ignorere et gaulende menneske med masse aviser rundt seg). Med andre ord mener jeg å si at overskrifter alltid har vært viktig i de fleste aviser, både i papir- og nettversjon. Det som nå er blitt forskjellen er disse klikkene.

En skulle kanskje ønske at alle artikler var slik som feltbrevene fra Leger uten grenser er, men saken er faktisk den at mennesker «trenger» også de banale sakene om hvordan man utkonkurrerer svigermors vafler, gleder hun i senga og sparer mest på matinnkjøpene – ifølge ekspertene. Om dette ikke hadde skapt klikk og interesse hadde det ikke fantes et utall av slike saker. Det er som å være en kokk på en restaurant; du lager ikke andebryst til en person som ønsker indrefilet. Hva som er best er opp til den enkelte å avgjøre, men det som er saken er at journalister sjeldent skriver saker som ikke skal leses; de får en «bestilling», nærmest, og den må de nesten følge.

Og dette ser ut til å være en trend som er kommet for å bli, iallfall en stund til. Så hvis man vil ha nyhetshistorier som defineres av innholdet og inntrykket de etterlates med når de har lest dem, får man bli feltpartner for Leger uten grenser. #ikkereklame

20150330_100213000_iOS
(Foto: Privat)

Påskemorgen slukker sorgen med en snøball.

Det var en gang vi trodde vi skulle få en grønn påske. Hvor vi trodde at påskeeggene skulle bli gjemt i gresstuster og busker, og vi skulle få sitte i den svale og lune solveggen og tilegne oss litt sårt trengt brunfarge. En lørdag og tirsdag vitnet om tidenes solvær, og tross litt vind, var våren i ankomst. Men alt endret seg onsdag kveld og natt til torsdag. Snøen ankom og skapte tidenes snøkaos.

En journalist for 20 år siden hadde vært nødt til å være ute og oppleve disse forandringene, mens nå har det seg faktisk slik at om journalisten vil, kan h*n ligge i sengen på sitt mørke rom og få oppdateringene på Facebook, og utifra dette skrive en heidundrende artikkel om endring av påskens planer i solen. Bilder trenger h*n heller ikke ta, for å skrive en rask Facebookmelding til en av vennene ute i blåsten, resulterer i et bilde sendt på snapchat eller den samme Facebookchatten. Ettersom vi er inne i «klikk-alderen» (ikke den trassige 3-årsalderen, altså) formuleres både overskrifter og innhold annerledes; dette har skjedd; dette sier ekspertene; slik kan du gjøre det beste ut av det. Med andre ord blir journalisten gjort om til et mygglys som forhåpentligvis trekker til seg de verste blodsugerne (les: leserne).

Dette er selvsagt satt ekstremt på kanten, og ta det gjerne med noen ekstra saltkorn. I tillegg illustrerte jeg nå relativt negative sider ved digitaliseringens tidsalder. En av de positive sidene nå er at kamera alltid er med gjennom smarttelefonen; alt kan dokumenteres, enten via film, bilder, notater, osv. Videre, hvis vi tenker på smarttelefonen, så kan alle leserne alltid få tilgang til den nyeste artikkelen, hvor enn de befinner seg (så lenge de har tilgang til Internett). Man er med andre ord ikke knyttet til ett sted.

Uten smarttelefonene hadde ingen russ fått dokumentert russetiden - meg selv inkludert. Foto: Privat
Uten smarttelefonene hadde ingen russ fått dokumentert russetiden – meg selv inkludert. (Foto: Privat)

Sånn jeg ser det er kanskje denne snøen ikke så altfor verst likevel. «You’re kidding now – right?», syns jeg at jeg hører mine nærmeste si; jeg hater nemlig denne forfrosne versjonen av vann. Men tenk på det slik. Jeg er en ihuga fan av bildedelingsmediet Instagram, og der jeg følger diverse kvinnemagasiner og andre interessante medier/mediepersoner. Blant dem er side2.no inkludert. Uten den digitaliseringen som har kommet kunne ikke de delt et bilde på Instagram hvor de forklarte hvorfor det kanskje var litt stille på side2; de kom seg ikke på jobb, for de satt fast i trafikken med bussen. Videre skaper faktisk disse Instagram-kontoene en nærhet med leserne de bare kunne drømme om å få gjennom kommentarfelt på nettsidene (eller leserinnlegg, om man regner papiraviser).

I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk med meg nyhetene på TV2 Nyhetskanalen, hvor de har brukt snøværet som en «unnskyldning» for å dra ut i Oslo og intervjue rammede som ikke rekker jobb, de har en Skype-samtale med en kollega som sitter på et halvannet timers forsinket fly på vei til Bergen, og mulighetene videre begrenses kun av kreativiteten. Dette hadde ikke vært mulig uten digitaliseringen.

Selvsagt kan digitaliseringen gjøre slik at journalisten «alltid» blir 2. eller 3. håndskilde, og det er ikke alltid like pålitelig, men den kan også brukes til godt; rekke ut til verden via forskjellige kanaler, få tak i kilder der en vanligvis ikke ville tenkt en kunne, man kan sende en kjapp mail til sjefen ang. noe interessant en så på sin trege vei til jobben, som kan resultere i en kjempesak når man først har ankommet jobben.

Så hvis man tar på seg positivitetsbrillene er digitaliseringen – for det meste – ikke så halvgæærn. Og dette gjelder vel helst om man utnytter dets egenskaper, som en kamerat av min far pleier å si, passe masse. Ikke for mye, men ikke for lite; man må finne en gylden middelvei.

Og hvem vet; kanskje påskeharen finner noen lure steder å gjemme eggene likevel?

Happy Easter
(Foto: Amy Melampy’s weheartit-konto (klikk på bildet for å komme til kontoen))

Ta’rei ei bolle! Eller en banan.

Jeg var egentlig på vei til trening i dag, og ved frokostbordet hadde jeg det faste ritualet med mine favoritter innen sosiale medier. Twitter ble bladd igjennom, og jeg fant et bilde jeg fant fryktelig trist; jeg kjente seriøst en klump bare slå meg i magen. Ikke fordi jeg følte meg truffet, men har du noen gang sett noen ha det vondt, og ditt høyeste ønske der og da er å gi dem en klem? Yes. Der. Der hadde du meg.

«Spotted this specimen trying to dance the other week. He stopped when he saw us laughing» (Skjermdump fra egen Twitter-profil)

Jeg mener – hva er feil med folk?! La mannen danse, ha det gøy og leve livet, samme hvilken størrelse eller form han har. Dessverre har det seg sånn at form faktisk betyr noe. Det er kanskje ikke noe den enkelte ønsker å innrømme; jeg har iallfall ikke det, men i dagens samfunn handler alt om form. Enten det er kroppslig eller form på arbeid. I know, det var et laaangt hopp i tema, men jeg ville ha fram frustrasjonen min for det andre temaet, lurt inn i det egentlige temaet.

Det ene kurset jeg tar i denne bachelorgraden jeg gjennomfører, heter Digital Formidling, og det blir mer og mer relevant for hver dag. Yrket vi kjenner best som formidlere er kanskje journalister, og nå når de går over digitale plattformer – frivillig eller ei – fungerer det dessverre ikke lengre å skrive i samme stil. Avisen The New York Times’ form for layout og skrivemåte ville kanskje ikke slått like bra an online slik som en annen, litt mer sprudlende avis ville. Og alt handler om overskrifter og å trekke lesere.

Dette beviser kulturjournalist Jan Zahl i sin kommentar i Aftenbladet. Han bruker en kontroversiell overskrift som fikk iallfall meg til å lure på hva slags pensum vi var blitt gitt, og om jeg hadde fått virus og hele pakka… Men det trekker folk, gjør det ikke? Selv om ikke alle er like gira på analsex (yes, klikk deg inn på linken og flir med meg), er det ofte mer interessant enn et framlegg av kulturbudsjettet (eks. tatt fra Zahls kommentar). Som han selv skriver, driver han på med et lite eksperiment og ser hvor mange klikk han får på kommentaren med den kontroversielle overskriften, kontra de andre. Nå skal det sies at han ikke har oppdatert leserne på det tallet – clever thing – så de må følge de neste kommentarene hans i spenning, i håp om å få litt klikkertall.

For det er alt det handler om; leserklikk. Og det er greit. Så lenge det ikke går utover kvaliteten. Jeg vet iallfall for meg selv at jeg ville følt meg snytt for a good treat om jeg leste en skikkelig appellerende overskrift, og så var saken om en sokk. Dette nevner også Steen Steensen i boken sin «Stedets sjanger», så om det hørtes interessant ut – ta en kikk der.

Når alt dette er sagt ønsker jeg å bevege meg litt tilbake til begynnelsen. For slik jeg ser det styres journalistikkens form på internett av leserne. Gir ikke leserne aksept, er det ikke ok. Og sånn er det vel litt med kroppsform også..? Jeg var jo tross alt på vei til trening selv.

– So be kind, peepz –

Hvorvidt dette passer inn i samfunnets form eller ei, får tiden vise. Så kanskje jeg må bytte det ut med et annet bilde - hehe!
Hvorvidt dette passer inn i samfunnets form eller ei, får tiden vise. Så kanskje jeg må bytte det ut med et annet bilde – hehe! (Foto: Privat)