Det var en gang vi trodde vi skulle få en grønn påske. Hvor vi trodde at påskeeggene skulle bli gjemt i gresstuster og busker, og vi skulle få sitte i den svale og lune solveggen og tilegne oss litt sårt trengt brunfarge. En lørdag og tirsdag vitnet om tidenes solvær, og tross litt vind, var våren i ankomst. Men alt endret seg onsdag kveld og natt til torsdag. Snøen ankom og skapte tidenes snøkaos.
En journalist for 20 år siden hadde vært nødt til å være ute og oppleve disse forandringene, mens nå har det seg faktisk slik at om journalisten vil, kan h*n ligge i sengen på sitt mørke rom og få oppdateringene på Facebook, og utifra dette skrive en heidundrende artikkel om endring av påskens planer i solen. Bilder trenger h*n heller ikke ta, for å skrive en rask Facebookmelding til en av vennene ute i blåsten, resulterer i et bilde sendt på snapchat eller den samme Facebookchatten. Ettersom vi er inne i «klikk-alderen» (ikke den trassige 3-årsalderen, altså) formuleres både overskrifter og innhold annerledes; dette har skjedd; dette sier ekspertene; slik kan du gjøre det beste ut av det. Med andre ord blir journalisten gjort om til et mygglys som forhåpentligvis trekker til seg de verste blodsugerne (les: leserne).
Dette er selvsagt satt ekstremt på kanten, og ta det gjerne med noen ekstra saltkorn. I tillegg illustrerte jeg nå relativt negative sider ved digitaliseringens tidsalder. En av de positive sidene nå er at kamera alltid er med gjennom smarttelefonen; alt kan dokumenteres, enten via film, bilder, notater, osv. Videre, hvis vi tenker på smarttelefonen, så kan alle leserne alltid få tilgang til den nyeste artikkelen, hvor enn de befinner seg (så lenge de har tilgang til Internett). Man er med andre ord ikke knyttet til ett sted.
Sånn jeg ser det er kanskje denne snøen ikke så altfor verst likevel. «You’re kidding now – right?», syns jeg at jeg hører mine nærmeste si; jeg hater nemlig denne forfrosne versjonen av vann. Men tenk på det slik. Jeg er en ihuga fan av bildedelingsmediet Instagram, og der jeg følger diverse kvinnemagasiner og andre interessante medier/mediepersoner. Blant dem er side2.no inkludert. Uten den digitaliseringen som har kommet kunne ikke de delt et bilde på Instagram hvor de forklarte hvorfor det kanskje var litt stille på side2; de kom seg ikke på jobb, for de satt fast i trafikken med bussen. Videre skaper faktisk disse Instagram-kontoene en nærhet med leserne de bare kunne drømme om å få gjennom kommentarfelt på nettsidene (eller leserinnlegg, om man regner papiraviser).
I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk med meg nyhetene på TV2 Nyhetskanalen, hvor de har brukt snøværet som en «unnskyldning» for å dra ut i Oslo og intervjue rammede som ikke rekker jobb, de har en Skype-samtale med en kollega som sitter på et halvannet timers forsinket fly på vei til Bergen, og mulighetene videre begrenses kun av kreativiteten. Dette hadde ikke vært mulig uten digitaliseringen.
Selvsagt kan digitaliseringen gjøre slik at journalisten «alltid» blir 2. eller 3. håndskilde, og det er ikke alltid like pålitelig, men den kan også brukes til godt; rekke ut til verden via forskjellige kanaler, få tak i kilder der en vanligvis ikke ville tenkt en kunne, man kan sende en kjapp mail til sjefen ang. noe interessant en så på sin trege vei til jobben, som kan resultere i en kjempesak når man først har ankommet jobben.
Så hvis man tar på seg positivitetsbrillene er digitaliseringen – for det meste – ikke så halvgæærn. Og dette gjelder vel helst om man utnytter dets egenskaper, som en kamerat av min far pleier å si, passe masse. Ikke for mye, men ikke for lite; man må finne en gylden middelvei.
Og hvem vet; kanskje påskeharen finner noen lure steder å gjemme eggene likevel?
Linn-Elisabeth Halvorsen 
Det er godt å se at det ikke bare er jeg som fortsatt har troen på journalistikken i fremtiden. Jeg har ikke lest bloggen din før men må le litt når du sammenligner moderne journalister med mygglykt, det er jo faktisk en ganske god sammenligning! Enda mer glad blir jeg når du peker på alt det fine moderne journalister kan få til, som absolutt ikke hadde fungert uten smart telefoner, så jeg tror vi deler synet på at man må omfavne nye muligheter og ikke være redd for forandring, som er noe svært mange journalister av en eller annen grunn er… vi får håpe de vokser ut av «klikk alderen» om ikke så altfor lang tid, og finner ut at de faktisk kan gjøre så utrolig mye gøy med den nye teknologien 🙂
Mener jeg da 🙂
LikerLiker
Dette likte jeg! Spesielt interessant er kanskje denne snødagen som vi ble rammet av. Det fikk meg til å tenke på hvordan dagen kunne vært opplevd for 20-30 år siden. Mulig scenario – folk møter ikke opp på jobb, fly er flere timer forsinket, en kirurg er «stuck in traffic» på vei til et viktig oppdrag på jobb. Hadde vi visst hva som foregikk på andre siden av landet uten disse hyppigere oppdateringene på nett? Selv brukte jeg nesten syv timer på strekningen Kristiansand-Oslo med bil denne torsdagen, en rute som som regel flyter lett på under fire timer. Ved hjelp av smarttelefonen hadde vi selvsagt muligheten til å holde folket oppdatert om at vi fortsatt var i livet og på veien, at vi hadde tilgang på redbull hele turen så vi ikke sovnet bak rattet og rett og slett bare muligheten til å berolige et bekymret mammahjerte. Nå sporet jeg litt av her, men du tar poenget. På dager som dette er internett et svar på ubesvarte spørsmål – vi trenger ikke være tilstede for å vite at det skjer. Og det er jo nettopp det som er så fint! *Positivitetsbrillene herved plassert på nesetippen*
LikerLiker